|
Frankrikes konung.
Born about 715 in Frankrike.
Died 768-09-24 in Frankrike.
Pippin den lille blev major domus i rikets västra del år 741 och i hela riket år 747. Han störtade
den siste merovingerkungen, Kilderik III och blev själv kung år 751. Han ordnade de kaotiska
förhållanden som rått under yngre merovingertid, krigade framgångsrikt mot langobarderna och
bidrog till grundandet av Kyrkostaten. Hans verk fortsattes av sonen Karl den store. (Källa: Bra
Böcker)
Pipin 'den Lille' var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741 - 751 og konge av Franken
751 - 768. Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet 'den Lille' skal han ha fått på
grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han
dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse,
og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det
ingen som våget å måle krefter med Pipin. Han ble sammen med sin bror Karlmann 'major
domus' over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble
eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster. Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt
plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der 'som et
fugleskremsel' mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin
vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik
skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien,
sendte han 'etter råd og godkjenning fra alle franker', et sendebud til paven og lot forespørre
hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt. Hva
pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et
tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de
forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over
hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte
Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma. Paven trengte altså en beskytter.
Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot
islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke
hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins
spørsmål ble følgelig: 'Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet'. I kraft
av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en
riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse
på hans nye verdighet, 'som Samuel hadde salvet Saul og David'. Dermed hadde kirken gitt
den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av
fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin
fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet
hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham.
Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare 'brølte som en løve' og slynget
ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i
Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen
hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en
besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år
gamle sønn Karl - den senere Karl 'den Store' - sammen med flere fornemme menn for å møte
paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med
store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke 'som en annen
stallkar' ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St.
Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes
beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle
beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og
hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og
apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn
ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv
høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans
sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige
handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet
seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da 'den
hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge'. I og med kroningen var Pipin og
hans frankere 'blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk', og Pipin hadde også fått
et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen. Hans takk kom i form av to krigstog til
Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale -
overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen.
Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var
helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av
Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av
de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele
Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og
Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve
Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble 'Patricius' og dermed Romas
skytsherre. Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg
forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde
krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. 'Ingen skatter i verden ville kunne
formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham', bedyret han. Pipin hadde 'som
en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold', og paven velsignet ham, hans
hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma
tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. 'Inntil da hadde den
romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst', sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes
Haller. 'Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne'. Det er i
landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være
misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt
umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver
mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer
fremover dømt til splittelse. Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike
med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot
fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og
forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og
paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot.
Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens
selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma.
Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var
tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok
å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske
politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å
virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i
Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes
fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet
rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel.
Resultatet ble at de to fyrstene 'lovet hverandre vennskap og troskap' og sendte gaver til
hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde
sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da 'orgelpipene ble beskjelet av belgenes
åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang'. Keiseren innledet
også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke
høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede
land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke. Også med
El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene
utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i
Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.
Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den
yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene. (Källa: Tore Nygaard, Linköping)
|
Born about 715 in Frankrike.
Died 768-09-24 in Frankrike.
Frankrikes konung.
