|
Born about 990 in Norge.
Died about 1050 in Norge.
Torberg var född cirka år 990 och död cirka år 1050. Var sin fars äldste son. År 1025 blev han
landman på Möre, och sonen Eystein 'Orre' blev hans efterträdare. Torbergs broder, Kalv
Arnesson, utsågs av Olav 'den helige' till hövding över Tröndelagen och fick sitt säte i Egge,
Steinkjer. Kalv var hövding för den bondehär, som besegrade Olav 'den helige' vid Stiklestad
år 1030 och som tillsammans med Einar Tambarskjelve hämtade hem Olavs son Magnus från
Ryssland och gjorde honom till kung i Norge. (Källa: Boken 'Olav, viking och helgon', Morten
Myklebust 1997)
Torberg Arneson Giske. Giskeætten. Stormannsslekt som nedstammet fra Torberg Arnesson
(jfr. Arnmødlingene) og Ragnhild, Erling Skjalgssons datter. Deres datter Tora ble gift med
Harald Hardråde, og fra henne stammer de følgende konger i Norge. G. døde ut på
mannssiden i 1265, og med Margrete Nikolasdatter, som giftet seg med Bjarne Erlingsson, gikk
Giskegodset over til Bjarkøyætten. Lendmann. Født ca. 990. Død ca. 1050. Torberg var
vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin
sønn, Øystein Orre. (Källa: Kjell Høyer, Norge)
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson). Etter jul kom det sendemenn
fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt
pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle
våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra
det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg
hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen. Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og
forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt
å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. Du kan jo
la være å komme om du ikke vil, sa Torberg, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn
av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og
fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig
med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i
en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det.
Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en
fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann
som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill.
Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde,
ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke
har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt
om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk,
han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv,
bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv,
lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far
Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver
av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot
dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en
tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der,
brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at
bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte
de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til
Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med
denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en
samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele
flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med
tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav
først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var
nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at
kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og
få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som
dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg
hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne
planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg
penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge.
Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la
Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så
kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg
innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge
det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin
mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; jeg har ingen lyst til å rømme
fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være
til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen
ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre
verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen
skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.
Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot
kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg
og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de tre brødrene, Torberg,
Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i
stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og
kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke
være mer, sa han. Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av
hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro
han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett
der.
(Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt):
Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk
sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham
en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra
valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De
hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få
flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele
den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede
frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var
såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over
noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke
det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom
mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse
folkene ville svært gjerne hjem igjen. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han
kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med
harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn.
Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine
et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til
gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det.
Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og
slo seg til ro hjemme. (Källa: Heimskringla, Olov 'den heliges' saga)
Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus
den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong
Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter
den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til
Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. (Källa: Heimskringla, Harald
'Hårdrådes' saga)
Källor
1) Kjell Høyer, Norge (webbplats)
Karta över Norge med Möre mitt på kartan.
|
Born about 990 in Norge.
Died about 1050 in Norge.
